Slalåm

Slalåm er en alpinski disiplin som går ut på å stå på ski mellom porter eller andre markører. I slalåm er disse portene eller markørene tettere på hverandre enn hva man finner i storslalåm, utfor og super-G, noe som fører til at slalåm krever raskere og mindre svinger, som igjen krever god teknikk. Du finner konkurranser i slalåm både i VM og OL.

Historie

Ordet slalåm kommer fra Seljord dialekten i Norge: «sla» tyr i denne sammenheng en bakke, og «låm» betyr i denne sammenheng sporene etter ski. Oppfinnerne som står bak moderne ski klassifiserte deres løyper etter vanskelighetsgraden. Slalåm var en løype som ble brukt i Telemark av gutter og jenter som ikke enda var klare til å forsøke de vanskeligste løypene. «Ufsislålom» var en løype med kun et hinder, som f.eks. et hopp, et gjerde, en vanskelig sving, eller en klippe. Uvyrdslåm var en lignende løype av bare at den hadde flere hindre. F.eks. kunne dette gå ut på å kjøre mellom trær på vei ned en bratt bakke, hvor målet var å ikke brekke bein eller ski.

Skiløpere fra Telemark var også pionerene innenfor off-piste utfor, hvor man kjørte nedover ulendt og ekstremt terreng utenom løyper. En av de første ordentlige konkurransene ble avholdt i Oslo i 1866, deltagerne fikk i denne konkurransen lov til å bruke staver for å bremse og styre, og fikk også poeng for stil. Senere på 1800-tallet deltok norske utøvere i flere ulike ski konkurranser, bl.a. skihopp, slalåm og langrenn, ofte med helt like ski i alle konkurransene. På tidlig 1900-tall ble slalåm forkastet til fordel for andre skirenn, men gjorde comeback da man oppfant nye bindinger på skiene, men dette gjorde også at slalåm ble vanligere i alpe-regioner, og brattere bakker, rundt om i verden.

Regler

Reglene for moderne slalåm ble utviklet av Arnold Lunn i 1922 for en nasjonal ski-konkurranse Storbritannia, og ble adaptert i alpint i vinter-OL i 1936. I følge disse reglene ble portene markert av to flagg, fremfor et flagg som tidligere var tilfellet. Disse portene ble satt opp slik at skiløperen måtte bruke ulike typer svinger og manøvre for å komme seg gjennom løypa, og man fikk nå poeng kun basert på tid, ikke tid og stil.

Løype

En slalåmløype blir laget ved å legge ut flere porter, som er utformet ved hjelp av blå og røde stenger. Skiløperen må passere mellom de to stengene som utgjør portene med føtter og ski. En typisk slalåmløype har fra 55-75 porter for menn, og 50-60 porter for kvinner. Den vertikale høyden for en herre løype ligger mellom 180-220 m, og er noe lavere for kvinner. Portene bli satt opp i ulike mønstre for å utfordre utøveren maksimalt.

Fordi slalåm handler om marginer så foretrekker som regel utøverne å ta en direkte rute gjennom portene, og slår dermed ofte stengene til side mens de passerer, dette blir ofte kalt blokkering. Den vanligste teknikken forbundet med en blokkering innebærer at utøveren legger seg på en svært stram linje og vinkler kroppen slik at hun eller han har mulighet til å blokkere porten med utsiden av hånden. For at dette skal være gjennomførbart bruker de fleste slalåmkjørere ulikt beskyttende utstyr, som f.eks. beskyttelse på legger, hender, hode og ansikt.

Tidligere brukte man bambus for å utforme portene i slalåm, men dette materialet er såpass sterk at utøverne ble tvunget til å manøvrere hele kroppen rundt hver port. På 80-tallet begynte man heller å bruke stenger av plastikk, og dermed ble det enklere for utøverne å treffe stengene uten å skade seg. Dette muliggjorde en mer direkte rute gjennom en slalåm-bane, ved å stadig blokkere hver eneste port på vei nedover bakken.