Super-G

Super-G

February 4, 2019 Off By adminy

Super-G er en av de raskeste disiplinene innenfor alpint. Sammen med utfor blir super-G sett på som en disiplin hvor fart er i fokus, til forskjell fra de mer tekniske konkurransene som storslalåm og slalåm. Super-G debuterte som en offisiell verdensmesterskapskonkurranse i løpet av 1983 sesongen og ble lagt til i det offisielle oppsettet til verdensmesterskapet i 1987 og vinter-OL i 1988. I likhet med utfor, består en super-G løype av brede porter som utøverne må passere. Løypen er lagt opp slik at utøverne må svinge mer enn hva man må i utfor, men allikevel er det mye mer, og høyere, fart involvert enn hva som er tilfellet i storslalåm. Hver utover har bare en runde på å få best tid mulig. Super G konkurranser blir avholdt i samme løyper som utfor, men starter lavere nede i løypen.

Historie

Super-G fikk sin første test som verdenskapskonkurranse i løpet av 1982 sesongen, med to herre-konkurranser og en kvinne-konkurranse, men resultatene i disse konkurransene var ikke tellende for sesongen. Den samme sommeren ble Super G godkjent som internasjonal konkurranse av FIS, men fikk ikke sin første offisielle konkurranse på verdensmesterskapsnivå før i desember 1982, i Val-d’Isère. Den første kvinne-konkurransen i super-G ble avholdt en måned senere tidlig i januar i 1983, og var en av de to eneste kvinne-konkurransene i super-G som ble avholdt den sesongen, mens mennene hadde tre i samme sesong. De første årene ble ikke konkurransen tatt imot med åpne armer, bl.a. ble disse konkurransene i 1982 boikottet av to ganger verdensmester Phil Mahre.

I de første tre sesongene ble resultatene fra super-G konkurranser lagt til i resultatene fra storslalåm disiplinen. Den fikk først egen status som anerkjent konkurranse i sesongen i 1986, hvor man avholdt fem konkurranser for både menn og kvinner.

                Super-G ble lagt til som konkurranse i verdensmesterskapet i 1987 i Crans-Montana, Sveits, to sveitsere ved navn Pirmin Zurbriggen og Maria Walliser vant gullmedaljene på hjemmebane, og ble dermed disiplinens første verdensmestere. Året etterpå, i 1988, ble disiplinen også en anerkjent gren under de olympiske vinterlekene i Calgary.

De beste utøverne

Hermann Maier fra Østerrike er viden kjent som disiplinens beste utøver, med 24 verdenscupseire og fem verdenscup titler. Han vant verdensmesterskapet i 1999 og en olympisk gullmedalje i 1998, tre dager etter han hadde opplevd et stygt krasj i utfor. Maiers oppnåelser innenfor super-G blir mye forbundet med hans nøye gjennomgang av løypene og hans aggressive taktikk i løypen. Han valgte forsettlig den mest direkte og risikofylte linjen ned bakken. En alvorlig motorsykkelulykke i august 2001 som var nære i å resultere i en amputasjon av hans høyre bein satt han på sidelinjen under 2002 sesongen, inkludert de olympiske lekene samme år. Etter at han returnerte til verdenscupen i januar 2003, vant han åtte verdenscupseire til og vant hans femte sesongtittel i 2004.

Nordmannen Aksel Lund Svindal ligger på andreplass på listen med 15 seire i verdenscupen, mens Pirmin Zurbriggen ligger på en hederlig tredjeplass med ti seire i verdenscupen. Svindal vant olympisk gullmedalje i 2010 og hans femte sesongtittel i 2014, mens Zubriggen vant fire sesongtitler på rad mellom 1987-1990, i tillegg til å vinne det første verdensmesterskapet i 1987.

Det vertikale fallet i super-G løypene må ligge mellom 350-650 m for menn, og 350-600 m for kvinner. I de olympiske vinterleker og under verdenscupen er denne minimumsgrensen hevet til 400 m for både kvinner og menn. Løypene i denne disiplinen er som regel minimum 30 m i bredden, men seksjoner med mindre bredde er tillatt hvis linjen og terrenget gjør det mulig. Det er også lov å inkludere bredere seksjoner om nødvendig.